Å gå ned i vekt er ikke alltid så enkelt, selv om man finner tusenvis av tips på Internett. Og det er kanskje også det som gjør hele prosessen så vanskelig: Hva skal man egentlig høre på, og hva skal man ignorere?
Jeg visste svært lite om kosthold da jeg omsider hadde bestemt meg for å miste noen kilo. Det som motiverte begynnelsen var appen «Lifesum» med kostholdsplanen «Keto». Det var et ganske strengt opplegg som skulle foregå i tre uker, hvor jeg måtte unngå karbohydrater og fikk ikke en eneste dag hvor jeg kunne spise et ekstra godt måltid. Jeg måtte med andre ord ha veldig mye disiplin for å unngå å spise det som ville bryte ketosen. Jeg husker dette som tre veldig lange uker, og fant ut at dette ikke var en kostholdsplan jeg ønsket å fortsette med. Men jeg var derimot full av motivasjon for å fortsette en annen kostholdsplan som ville være litt lettere å gå på over tid. Så jeg spiste litt som jeg ville, uten å tenke særlig mye på balansen av karbohydrater, fett og proteiner. Men jeg telte kaloriene så de ikke gikk over 1600 per dag. Samtidig begynte jeg med styrketrening (og litt kondisjon) tre dager i uka.
Jeg lærte etter hvert fryktelig mye om kosthold, særlig da jeg ble mer bevisst på å balansere næringsinnholdet. Først og fremst fant jeg ut hvor mye proteiner jeg burde ha hver dag, dermed tilpasset jeg inntaket av karbohydrater og fett. Jeg klarte ikke å gå nesten en enste dag uten å veie alt jeg spiste, scanne varer med strekkodeskanneren i Lifesum og dermed finne ut hvor mye kalorier jeg hadde i meg for hvert måltid.
Etter noen måneder var jeg utslitt og skinnsykt stresset. Jeg hadde gjort meg så alt for avhengig av vekten og Lifesum at det begynte å kontrollere livet mitt fullstendig. Hver gang jeg ble invitert på middag, hvor jeg ikke visste innholdet i maten, fikk jeg panikkanfall og klarte ikke å spise. Og for hver gang jeg omsider tillot meg å ha en dag uten å telle kalorier vanligvis på lørdager, gikk jeg fullstendig overspisingsmodus. Etterpå fikk jeg en storm av skyldfølelse.
Enda noen måneder senere, hvor jeg hadde fortsatt med denne usunne levemåten, var jeg fullstendig tappet for energi. Jeg trente nå 5 dager i uken, jobbet fulltid og hadde ellers et høyt stressnivå, noe som gjorde at jeg sov mindre enn jeg burde. Alt hadde blitt til en stor snøball som bare fortsatte å rulle og bli større.
Omsider fant jeg diverse Youtube-kanaler som fikk meg til å se alt fra et litt annet perspektiv: Jeg måtte lære meg å stole på at kroppen min kunne fortelle meg hvor mye mat den trengte, og hvor ofte ‒ noe som er et slags instinkt alle mennesker er født med. Det krever derimot at man vet forskjell på sult og lyst. Med andre ord så må man ha litt selvkontroll. Dette var et veldig skremmende steg å ta, særlig da jeg fryktet at jeg kom til å gå opp i fettprosent igjen. Men jeg visste også at jeg hadde gjort meg en del erfaringer om hva som var sunn mat, og hva som ikke var det. Jeg hadde også fått en god del mer muskelmasse nå enn det jeg tidligere hadde hatt, noe som betydde at kroppen naturligvis trengte mer mat. Mer enn 1500 – 1600 kalorier om dagen. Jeg måtte gi det et forsøk, i håp om at jeg ville gjenvinne litt mer kontroll over mitt liv, og dermed også min energi, selv om det ville resultere i at jeg ville legge på meg. Det finnes faktisk viktigere ting i livet enn størrelsen på «muffinmagen». Foruten energi og livsglød, hvordan skal man klare å gjennomføre noe som helst?
Det er nemlig litt slik at kroppen trenger litt tid på seg mellom «slankerunder», hvis ikke vil den til slutt bremse forbrenningen kraftig for å gjøre alt den kan for å holde på fettet, da den tror den holder på å sulte i hjel. Dermed har det ingenting å si hvor lite mat man spiser, og man ender bare opp med å tappe seg selv for all energi, noe som kan gå hardt utover livskvaliteten og treningsresultatene.
Så jeg bestemte meg for å legge Lifesum til sides. I så fall i en periode.
Bare kort stund senere begynte jeg å føle meg mye bedre. Jeg hadde mer overskudd, og dermed ble det også lettere å trene. Jeg spiste stort sett det jeg ville, innenfor fornuftens grenser. Men egentlig var det ikke vanskelig å holde seg til sunne spisevaner lengre. Kroppen min ville ikke lengre ha mye usunt fett og raske karbohydrater, men heller mat som ga kroppen næring og som holdt meg mett en stund.
Jeg merket at jeg gikk opp i muskelmasse, men ikke i fett. Jeg mistet derimot ikke fett heller, og «muffinmagen» ble dermed værende. Det var helt greit for meg, da dette var forventet. Det viktigste på dette tidspunktet var å komme meg ovenpå og bli sterkere. Jeg måtte gi meg selv og kroppen min tid.
Dette betyr derimot ikke at å telle kalorier er noe man overhodet ikke bør finne på å gjøre. Jeg hadde ikke klart å komme dit jeg er i dag hvis det ikke hadde vært for Lifesum. Alt jeg sier er at det kommer et tidspunkt hvor denne vanen med å telle kalorier konstant over en lengre tidsperiode fort kan bli veldig usunn. På et tidspunkt må man slippe litt taket på kontrollen og slappe av, innenfor rimelighetens grenser. Her kommer det med å lytte til kroppen inn i bildet. Dette er en veldig nyttig ting å ha trent opp. Man eventuelt begynne å telle kalorier igjen hvis man på et senere tidspunkt ønsker litt ekstra kontroll over matinntaket, for eksempel når man skal kutte ned på fettprosenten. Men jeg anbefaler ikke å gjøre det mer enn 3-4 måneder i gangen. Du må også alltid huske at din kaloritelling aldri vil bli nøyaktig, uansett hvor flink du er til å veie hver eneste gram. Kalorier vil alltid variere på måter du ikke kan kontrollere. For eksempel: Fettprosenten i kjøttet du spiser vil aldri være det samme, og det samme gjelder det naturlige sukkerinnholdet i frukt. Derfor er det veldig lite poeng i å telle hver eneste gram i hvert eneste måltid. Du vil bare slite deg ut ved å gjøre det.