Forberedelser til flytting
Etter bryllupet kunne jeg endelig begynne å planlegge flyttingen til Tyskland. Det betydde at jeg måtte begynne å selge så mye som mulig, siden det ville blir veldig vanskelig å flytte ting over til Sør-Tyskland uten å bruke mye penger på transport. Etter at jeg hadde solgt så mye som mulig, måtte jeg pakke sammen tingene jeg ville beholde og lagre det i kjelleren til foreldrene mine. Og det var MYE ting å gå gjennom. Noen ting kastet jeg også på den nærmeste gjennvinningsstasjonen.
Jeg fikk sparken
Midt opp i alle forberedelsene, kaller sjefen min meg plutselig inn til et møte hvor han forteller meg at jeg ikke får lov å jobbe ekstern fra Tyskland likevel, selv om dette hadde vært planen i flere ÅR. Plutselig hadde de nå bestemt seg for at de ville at folk skulle være mer på kontoret slik at vi kunne gjøre bedre teamarbeid. Og selv om jeg delvis forstår det, var timingen for denne beskjeden litt merkelig siden det skjedde akkurat da jeg fortalte de at jeg endelig var klar til å flytte til Tyskland. Så det fikk meg selvfølgelig til å føle meg forrådt, og jeg kan ikke si at det har vært veldig enkelt å levere toppkvalitetsarbeid i det siste. Det er rett og slett umotiverende å jobbe for noen som gjør slikt, særlig når du virkelig har prøvd å gi alt. Dette er liksom takken for at. Takk.
Det tok noen uker før dette sank ordentlig inn, og jeg føler meg mer stabil nå, men det svir fortsatt. Jeg prøver imidlertid å gjøre en så god jobb som jeg klarer.
Problemer med husverten
Så kom den virkelig vanskelige delen: Å forholde seg til utleieren min. Jeg har alltid syntes han var en veldig hyggelig fyr, og han lot meg til og med få ha kjæledyrene mine i leiligheten. Og mesteparten av tiden jeg var der har vært flott! Han virket respektfull og smilte alltid. Helt til alt endret seg.
For ca 6 måneder siden hadde jeg et opplevelse med utleieren min etter at jeg hadde fikset en lampe som jeg ødela, uten å fortelle ham om skaden med en gang. Og selv når jeg fortalte ham om å ha ødelagt lampen, fikset han den aldri selv, så jeg hyret inn en elektriker til å fikse den. Jeg tenke at det burde jo være bra siden han da ikke trengte å fikse det selv. Men nei. Han gikk veldig hardt på meg, overreagerte ekstremt, noe som fikk meg til å føle meg rett og slett jævlig. I ettertid følte jeg det litt som om jeg ikke lenger var velkommen i min egen leilighet. Jeg ville egentlig bare flytte ut der og da. Men jeg ble værende og holdt meg hard.
Da jeg kontaktet ham om å flytte ut av leiligheten, trodde jeg at alt hadde roet seg. Men jeg visste også at kona hans nylig hadde flyttet ut og at han sannsynligvis ikke følte seg på sitt beste, og jeg var redd for å snakke med ham etter den ubehagelige lampesituasjonen. Jeg hadde tre måneders oppsigelsestid fra jeg fortalte at jeg skulle flytte (i slutten av oktober), så det betydde at jeg måtte betale for november, desember og januar, med mindre han fant noen andre til å leie stedet før den tid. Jeg flyttet ut midten av november og var helt ferdig med flytting og rengjøring av leiligheten den 21. november.
Noen dager før den 21, inspiserte han leiligheten. Og det første han skrev til meg på en melding var: «Jeg var inn i leiligheten nå. Var ikke stort jeg fikk til å se, da jeg ikke fikk noen av lysene til å fungere. Så hva du har gjort med dem, vet ikke jeg, men virka avslått? Jeg fikk de ikke til å virke i alle fall. Jeg prøvde å trykke på dem, ingenting fungerte. Hvorfor er de avslått, noen grunn til det?» Så jeg kjørte opp dit umiddelbart, veldig irritert siden det var veldig tydelig på måten han formulerte seg i meldingen at han anklaget meg for å ha gjort noe med, eller ødelagt, lysene. Da jeg kom, var lysene på, men han fortsatte å gi meg kjeft for nesten alt. Han mente at jeg virkelig hadde påført leiligehten en del skade. For eksempel så var listene på det ene rommet litt oppskrapet (ikke ekstremt mye). Han sa da at det var så ille at hele listen måtte skiftes ut og at det var mer en vanlig slitasje. Han kommenterte også mange andre ting og anklaget meg for å «gjort ting jeg ikke burde ha gjort», selv om det stort bare dreide seg om noen små flekker her og der som manglet litt maling. OG jeg hadde bodd der i nesten 4 år. På slutten anklaget han meg til og med for å ha hengt opp en skinne for noen lampetråder uten perimssion (selv om det var han som skaffet meg denne skinnen). Jeg ble mer og mer forbanna. Ikke fordi jeg ikke tåler kritikk, men rett og slett fordi måten han snakket til meg på var veldig irriterende. Jeg var også fortsatt frustrert for den situasjonen med lampe for 6 måneder siden. Så jeg eksploderte til slutt av sinne, og vi begynte mer eller mindre å skrike til hverandre. Jeg prøvde å forlate leiligheten fordi jeg visste at det ikke var noen vits til å snakke slik i sinne, men han ba meg snakke ut med en gang. Men til slutt var det han som endte opp med å forlate leiligheten uten å si et ord.
Jeg prøvde å sende ham en melding, der jeg prøvde å be om unnskyldning hvis jeg hadde sagt noe sårende mens jeg var sint. Jeg ba også om unnskyldning for skaden, selv om jeg ikke følte at den var så alt for ille. Jeg ville bare roe ned situasjonen og finne en løsning. Han svarte ikke før mye senere, og det var tydelig at han egentlig ikke hadde lest eller forstått meldingen min i det hele tatt. På dette tidspunktet var jeg så stresset og hadde det så vondt inni meg at jeg rett og slett drakk meg dritings på en onsdagskveld (jeg drikker aldri). Jeg var bare så desperat etter å numme den sinnsyke frustrasjoneen jeg kjente på. Dte var uutholdelig.
Jeg dro tilbake neste dag og vasket leiligheten igjen (fordi den var litt dårlig rengjort, noe som var en av tingene de kommenterte, noe jeg tok til meg også fikset). Det endte med at han ga meg hele depositummet mitt tilbake, men han var tydelig misfornøyd med det. Det virker som han nå i stedet kommer til å tvinge meg til å betale til slutten av januar uten engang å prøve å finne noen andre å leie før den tid. Og det har han også full rett til å gjøre på grunn av oppsigelsestiden. Det hele er i hvert fall over nå, og jeg kan gå videre med livet mitt. Men jeg misliker virkelig når ting som dette skjer og man ikke kan få en fin avslutning. Jeg håper det som skjer i livet hans roer seg ned og at han føler seg bedre snart, da jeg mistenker at han ikke har det så bra.
Jeg flytter inn sammen med foreldrene mine
Jeg skulle ikke tilbake til Tyskland før den første uken i desember. Så siden jeg hadde bestemt meg for å flytte ut av leiligheten min litt tidlig, måtte jeg flytte inn hos foreldrene mine i en stund. Jeg satte opp datamaskinen min på gjesterommet og brukte sengen som stol. Snart må jeg formatere den og gi den til faren min, da den er for stor til å ta med til Tyskland.
Det har vært litt hyggelig å tilbringe tid med foreldrene mine før jeg drar, og jeg har hatt ekspresslevering på rene klær (fordi mamma vasker dem så fort)! Jeg har virkelig følt meg som en tenåring igjen.
Før jeg flyttet inn hos dem var jeg i et kaloriunderskudd, men det har vært umulig å opprettholde det. Jeg må bare starte opp igjen når jeg har slått meg skikkelig ned i Tyskland.
