Hvordan skulle jeg få Cassie trygt med meg tilbake til Tyskland? Jeg hadde gruet meg til denne dagen i årevis. Ja—årevis. Jeg hadde brukt så mye tid på å finne den beste måten å gjøre det på, og lagt så mye bekymring i alle mulige scenarier. Det er trygt å si at det har stresset meg over lang tid. Men vi klarte det. Det kostet meg mye penger—og ja, det fantes nok billigere måter å gjøre det på—men nå er det i hvert fall gjort. Endelig kan jeg legge den bekymringen bak meg.
Tilbake i Tyskland ble både Vira og Cassie overrasket over å se hverandre igjen. Men de fant raskt tilbake til hverandre.
En utfordring som har vært spesielt vanskelig for meg i en stund nå, er at jeg har hatt veldig plagsomme smerter i et kne i flere uker. Det startet i slutten av februar. Først trodde jeg bare at det var noe som ville gå over av seg selv innen er bar uker, men det skulle vises seg å være litt verre enn det. Det har vært vanskelig å finne ut nøyaktig hva som forårsaker denne smerten, og mangelen på fremgang har lagt et ekstra lag med frustrasjon i hverdagen min. I skrivende stund ser det mest sannsynlig ut til at problemet er quadriceps tendinopati. Ikke noe alvorlig—bare utrolig irriterende, siden det er altfor lett å utløse et smertefullt tilbakefall som setter meg tilbake i flere uker. Kommer det noen gang til å gå over, mon tro? Antakelig. Men jeg er ganske så frustrert over at jeg ikke har kunnet trene underkroppen i det hele tatt i flere uker, og at det ikke er noen ende i sikte.
Heldigvis kan jeg både gå og løpe uten smerte. Og gåturer—det har det blitt mye av i det siste! Jeg prøver å få inn 4–6 km om dagen, noe som egentlig er minimum for hva Cassie trenger. Jeg føler meg litt skyldig for ikke gi henne mer, men i motsetning til henne er ikke energien min uendelig. Jeg er fortsatt i kaloriunderskudd, fortsatt i gang med å kutte fett, og det har gått bedre siden jeg kom tilbake til Tyskland. Jeg må bare holde ut litt til—forhåpentligvis lenge nok til å endelig nå målet mitt.
