Jeg skal være fullstendig ærlig nå: Det føles ut som om jeg holder på å mister vettet. De siste månedene har vært langt ifra enkle, og det føles ut som om jeg bare mister mer og mer kontroll på mitt liv. Jeg er konstant sliten, og det blir stadig vanskeligere å holde kontroll på sinnet som fortsetter å bygge seg opp i meg. Alt føles så håpeløst og mørkt, og det er som livet ikke kan gå videre fra her. Når kommer egentlig denne korona-galskapen til å ta slutt, eller i det minste bli litt bedre? Jeg har på følelsen at det vil ta mange, mange måneder. Kanskje til og med år. Jeg vet ikke engang om jeg tror på vaksinene da viruset kommer til å fortsette å mutere.
Ja, jeg vet at jeg ikke er den eneste som måtte føle det slik. Jeg vet at det er folk som til og med har det verre enn meg akkurat nå. Jeg prøver å finne roen ved å tenke på alt det jeg har i stedet for å fokusere på alt jeg skulle ønske var bedre, men sannheten er at jeg er lei av å fortelle meg selv disse tingene. Jeg er veldig deprimert fordi jeg føler at jeg er tvunget til å leve et liv som er noe midt i mellom det jeg engang levde og det jeg nå skulle ha levd. Jeg vil bare bort fra minnene om mitt gamle liv og starte et nytt et med min kjæreste. Jeg er veldig lei meg for at jeg ikke har fått sett han siden sommeren 2020. Og det verste er at jeg ikke har noen anelse når jeg kommer til å få se han igjen neste gang. Så jeg må bare leve alene i min store, fine leilighet. Vel, jeg er kanskje ikke helt alene siden jeg har min katt, Vira, men det er fortsatt ikke det samme som å bo med et menneske.
Jeg prøver å møte Fenrir en gang i uken. Torsdager er min gå-/springedag med han. Jeg har han også noen helger i blant. Men han er en hund som krever mye oppmerksomhet, og jeg har følt meg ganske tappet for krefter i det siste.
For det meste prøver jeg å fokusere på jobben og trening. Det er det viktigste i livet mitt akkurat nå. Men selv det blir stadig vanskeligere nå.
