Som en del av bryllupsreisen, valgte vi å reise til Svalbard, en norsk øy som ikke er en del av hovedlandet. Det er heller ikke så langt fra nordpolen. Fra sent i november til midten av februar, er detr fullstendig mørkt døgnet rundt. Ikke engang en time med sollys. Det er en av de grunnene til at jeg ønsket å oppleve den plassen. I løpet av vårt opphold på svalbard var temperaturen rundt -18 to -20 °C, noe som er litt kaldere enn det vi er vant til. Med det sagt var det viktig å ha nok med klær. Men helt ærlig så var det ikke så alt for ille.
Vi kom dit den 27. januar etter å ha tilbrakt 8-9 timer på tog, og dermed 3 timer i fly- Vi kom til hotellet rundt 1 på formidagen. Ingen av oss hadde sovet, og vi hadde vært våken i 24 + timer (min ektemann lengre enn meg). Derfor gikk vi rett til sengs …. Nei da! Vi hadde nemlig store planer for dagen, en tur som vi allerede hadde betalt for som startet klokken 3. Vi tok en 10 minutter lang lur, dermed kledde vi godt på oss og gikk ut. På grunn av søvnmangelen hadde vi håpet på et litt avslappende eventyr, og at vi ikke måtte gå så veldig mye. Men vi ble fort klar over at det ikke ville bli så lett. Turen var nemlig hard og lang. Vi måtte gå opp til et fjell som var delvis dekket i myk snø, noe som gjorde det vanskelig å gå. Halvveis opp ville jeg bare gi opp. Ingen av oss var i særlig god form, og søvmangelen på toppen av det gjorde turen til tortur. Men vi ga ikke opp, ikke engang da turguiden sa at vi bare hadde gått omtrent halvveis og vi knapt hadde energi igjen. Det var et slikt øyeblikk hvor jeg fikk sjansen til å bli overrasket over hvor mye styrke vi menensker glemmer at vi har. Vi er så mye sterkere enn vi tror. Nordlyset viste seg også for oss, noe som var et vakkert syn, men jeg var ikke så alt for imponert som mange andre var. Etter å ha gått gjennom helvete, og overlevd, kom vi til vår destinasjon: Ishulen, laget av naturen selv. Vi gikk ned i et hull i bakken (på toppen av fjellet). Det første jeg oppdaget var hvor varmt det var. Det var nesten som sommer. Hulen var virkelig vakker, og det var en fantastisk belønning etter det vi hadde måttet gjennomgå for å komme oss opp hit. Det var verdt det! Når vi hadde fåt sett sikkelig på hulen, gikk vi ut igjen og begynte å gå ned fjellet. Dette tok bare 20-30 minutter, og var ikke særlig krevende. Å gå nedover er alltid enklere enn å gå opp (med mindre man har dårlig knær).
