Den siste hele dagen vi hadde på Svalbard, 29. januar, så skulle vi gjøre noe vi hadde sett veldig frem til: Sledekjøring med hunder. Kanskje vi til og med var så heldige å få se nordlyset igjen! Først ble vi fortalt hvordan vi skulle kontrollere sleden, og hva vi skulle si til hundene og at tonen på stemmen var mer viktig enn ordene i seg selv. Jeg ville ikke kjøre, så jeg lot min ektemann gjøre det mens jeg satt på. Turen var alt vi hadde håpet på, og mer. Og til vår store oversakelse fgikk vi faktisk se nordlyset rett før vi startet, og det varte i så fall i en halvtime. Vi tok noen bilder av det, og to av dem ble OK, selv om jeg fortsatt ikke hadde noe stativ (jeg brulte sleden). jeg ville ha fått mange flere bilder om det ikke hadde vært for at batteriet på kamerat itt døde. Jeg visste ikke da at batteritiden var så sensitiv til kulde. Jeg skulle uansett ha hatt med et ekstra batteri. Jeg har i så fall lært min lekse.
