Etter å ha brukt tre måneder på å tilpasse meg livet i Tyskland og jobbet hardt for å komme på plass, var det endelig tid for å reise tilbake til Norge. Hovedgrunnen for turen var å hente hjem hunden min, Cassie, som hadde tilbrakt vinteren sammen med andre huskyer og jobbet som sledehund mens jeg organiserte mitt nye liv. Nå som våren nærmet seg, føltes det som det perfekte tidspunktet for å gjenforenes og ta henne med meg tilbake.
I løpet av de to ukene jeg var i Norge, bodde jeg hos foreldrene mine. Selv om det var fantastisk å se dem igjen, var det ikke akkurat en avslappende opplevelse—huset deres er lite, noe som gjorde det vanskelig å finne personlig plass og ro. Likevel var det selvsagt hyggelig å få tilbringe til sammen med de igjen.
Et av høydepunktene på turen var å tilbringe kvalitetstid med bestevenninnen min. Vi dro på flere vakre fotturer sammen og nøt det norske landskapet. Det var ekstra tøft å si farvel denne gangen, spesielt siden jeg ikke kan komme tilbake til Norge på en stund. Jeg kommer til å savne henne veldig.
Mens jeg var i Norge, fikk jeg muligheten til å bli med på flere vakre sledeturer med han som hadde tatt vare på Cassie de siste tre månedene. Jeg satte virkelig pris på disse turene—og enda mer, det faktum at han hadde tatt så godt vare på Cassie mens jeg var borte. Jeg følte meg nesten skyldig for å ta henne tilbake etter at han hadde brukt så mye tid på å trene henne. Men sånn er livet.
Siden 1. januar har jeg vært forpliktet til et kaloriunderskudd. Selv om det har vært noen dager hvor jeg har sklidd litt ut, har jeg stort sett vært konsekvent og tro mot målene mine. Men å opprettholde denne disiplinen ble betydelig vanskeligere mens jeg var i Norge. Den siste uken der var spesielt utfordrende, og jeg mistet litt av drivkraften mot målet mitt. Likevel, det er ikke verdens undergang. Nå som jeg er tilbake i Tyskland, kan jeg gå tilbake til de gamle rutinene, gjenvinne kontrollen og fortsette arbeidet mot målene mine. Kanskje kroppen til og med hadde godt av en liten pause fra den intense matsporinga.
Den gamle arbeidsplassen min hadde også en liten avskjedsmarkering for meg—bare en kake og et takk for innsatsen. Jeg prøvde å ikke vise for mye frustrasjon over hvordan ting endte, og forsøkte å ta farvel på en høflig måte. Men det ville vært en løgn å si at sinnet ikke fortsatt henger igjen.
