Som nevnt i et tidligere blogginnlegg: helt siden April 2022 har jeg hatt en merkelig smerte i nærheten av halebeinet, kun på høyre side. Det skjedde mens jeg gjorde knebøy på en ikke fullt så optimal måte. Ingen har kunnet gi meg noen svar på hva som skjer. Jeg fikk en røntgenundersøkelse som viste at alt var i sin skjønneste orden, og det var selvsagt gode nyheter. Men min doktor ville ikke gi meg en MR-undersøkelse og refererte meg i stedet til ortoped (som jeg fortsatt venter på å få komme til). Men det er vel greia med gratis helsevesen: Med mindre man er døende, må man vente i flere måneder for å ha en sjanse til å bli tatt seriøst. Kanskje får man hjelp, kanskje ikke.
Men nok av min klaging, og over til det egentlige temaet for dette innlegget: Hvordan jeg alene klarte å lege meg selv etter at det ble klart og tydelig at hjelpen ikke kom på en stund. Det betydde at jeg måtte være min egen doktor, fysioterapuat og psykolog.
- Jeg fjerne alle øvelsene som ga meg så mye som et hint av ubehag ut av treningsrutinen min og erstattet dem med andre øvelser. For eksempel så erstattet jeg knebøy med statiske utfall og step ups. Og i stedet for roing med vektstang, la jeg inn roing med manualer, med skråbenk som støtte. I tillegg fjernet jeg øvelser for kjernemuskulatur som involverte at jeg måtte ligge på gulvet, da dette ofte la press på noen vonde punkt. På toppen av det la jeg inn noen øvelse for glute medius, innerlår og ytterlår. Dette var fase en. Og dette alene fikk betennelse til å roe seg ned, men det var noe som manglet.
- Jeg ble klar over at hoftemuskulaturen og lårmuskulaturen var veldig stram og lite fleksibel, noe kjæresten min hjalp meg med å legge merke til. Jeg kunne for eksempel ikke bøye meg ned og nå tærne mine, og posisjonen “nedovervendt hund” var som sendt fra helvete. Så jeg begynte med å strekke ut litt hver eneste dag, spesielt bakside lår og psoasmusklene. Jeg endret også måten jeg satt på ved å unngå å sitte på føttene mine eller krysse dem. Jeg har sittet slik i flere år, og jeg har sittet mye, så dette var en stor utfordring. Men jeg gjør stadig fremgang.
Plutselig begynte smerten å endre på seg, sakte, men sikkert. Jeg kan ikke lenger kjenne smerten i halebeinet, og det er som om den hadde beveget seg lengre opp til nederst i ryggen og ut i hoftene. Det er i grunnen vanskelig å vite hvor det egentlig kommer fra. Jeg føler derimot fortsatt mange såre triggerpunkt fra ryggen og ned mot halebeinet, langs ryggmargen. Og som alltid er det fortsatt bare på høyre side. Legger jeg for mye press på disse såre punktene blir de fort betente igjen, så det er noe jeg stadig må tenke på.
Jeg føler meg uansett mye sterkere, mer stabil og i mindre smerte enn på lenge. Endringen er definitivt en god endring. Jeg kan til tider føle et press mot halebeinet og/eller sacrum, men det er ikke konstant og ikke like smertefullt.
Til tross for forbedringen, er jeg nok fortsatt ikke helt bra enda, og jeg vil veldig gjerne ha en MR for å være sikker på at det ikke er noe seriøst galt (selv om dette er svært usannsynlig). Jeg trenger bare en klar bekreftelse da jeg ikke får tanken på det ut av hodet, og det har blitt til ren psykisk terror. Så selv om jeg må ende opp med å betale for det selv så er en MR noe jeg trenger. Jeg må være forsiktig med hvordan og hvor lenge jeg sitter. Det er vanskelig å presse seg hard mens jeg trener underkropp ettersom jeg er livredd for at smerten kommer tilbake. Dette har tatt over livet mitt!
Uansett så er jeg mer optimistisk nå enn jeg har vært på lenge. Og jeg tror at jeg har begynt å forstå hvorfor denne smerten har pågått så lenge: Etter å bokstavelig talt ha sittet bort 10 år av livet mitt, uten å gjøre særlig mye annet, ble musklene mine veldig stramme. Og da jeg da prøvde å gjøre knebøy med for mye dybde med dårlig teknikk og lite fleksibilitet, så kroppen stopp. Den klarte ikke å håndtere det. Noe ble forstrukket, kanskje et leddbånd eller en sene, og det oppsto dermed en betennelse. Betennelse roet seg selvsagt ikke før jeg hadde sluttet med alle øvelsene som irriterte området. Og smerten begynte ikke å gi slipp før jeg hadde strukket ut flere uker konsekvent.
Jeg er fortsatt ikke kjempefleksibel, men jeg er bedre enn jeg var.Og jeg kommer til å fortsette å bli bedre og bedre. Hvis 2022 lærte meg en ting så er det at viljekraft alene ikke kan avgjøre hvor sterk du kan bli. For hvis du fortsetter å presse deg gjennom smerte og andre varseltegn som forteller deg at noe ikke helt stemmer i kroppen, så kan du ende opp med å skade deg. Og dermed blir din progresjon satt tilbake, og dine mål flyttet på. Det er akkurat det som skjedde med meg. Jeg ignorerte mistanken om at lårmuskulaturen var stra. Og jeg ignorerte at knebøy kjentes merkelig og ukomfortabelt å utføre. I stedet presset jeg meg gjennom alt det jeg følte så hard jeg kunne. Jeg skulle bare ønske at jeg kunne ha vært smartere og ha lyttet til kroppen min før det ble slik som det ble. Men det som er gjort er gjort. Jeg er bare glad at jeg fortsatt kan trenge og komme meg forbi dette, selv om det tar tid. Men jeg har lært min lekse, og jeg håper at jeg kan inspirere andre til å tenke mer slik også: Ikke bare tren hardt. Tren smart. Lytt alltid til kroppen din og ta et steg tilbake om du må. Det kan redde deg fra å gjennomgå et levende helvete senere. Noen få dager, eller til og med uker, med hvile før du ender opp med å gå for langt vil hindre din progresjon langt mindre enn hvis du ender opp med å få for langt. For ender du opp med å skade seg selv skikkelig vil du mest trolig trenge flere måneder med rehabilitering før du kan trene som vil vil igjen.